"Du må bare forsone deg med det", sa en venninne til meg, da jeg fortalte henne om en opprivende opplevelse fra barndommen. Jeg satt igjen med følelsen av tomhet, fordi jeg kjente at forsoning er mer komplisert og krevende enn det hun ville ha det til.

Som mange andre begreper er det lett å snakke om forsoning, så lenge en kan forholde seg til gjennom akademiske, analyserende briller, så lenge det ikke berører meg, griper meg.

Jeg kom til Norge med den tyske fredsorganisasjonen Aksjon Soningstegn/Fredstjeneste. Organisasjonen ble opprettet etter andre verdenskrig av tyske prester som ønsket å starte en forsonende prosess med befolkningen i de land som hadde lidd under den tyske okkupasjonen. Organisasjonenes mål var å "be om tilgivelse og jobbe for forsoning", slik at mennesker igjen kunne lære å leve sammen uten bitterhet og hat, og med en grunnleggende respekt for hverandres historie og annerledeshet.

Den andre verdenskrig etterlot deler av den tyske befolkningen med en kollektiv skyldfølelse, som virket både lammende og uoverkommelig. Aksjon Soningstegn tok et skritt framover for å løse den knugende følelsen av avmakt. De valgte å streke ut en hånd til dem som hadde lidd mest. De valgte å oppsøke steder som den "brente jorden" i Nord Norge for å bygge opp noe av de som ble brent: en kirke og et hjem for psykisk utviklingshemmede.

Nora Sevaas, norsk psykolog, hadde følgende refleksjon over det som skjedde i Nord Norge på midten av 50 - tallet: " ... denne organisasjonen Aksjon Soningstegn- møtte en del skepsis fra en del nordmenn, ikke lang tid etter krigen. Men de fleste av dem som fikk kontakt ble etter hvert positiv stemt overfor gruppen med unge og entusiastiske mennesker fra Tyskland, hvis praktisk gjerning og idealistiske holdning hadde en stor symbolverdi.