En politisk løsning i tradisjonell forstand er problematisk i og med at konflikten i Afghanistan har mange involverte aktører: den sittende afghanske regjering, motstandere av regjeringen (insurgents), det internasjonale samfunn (til en stor grad tilsvarende USA) og nabolandene. Ikke minst er det viktig å ta hensyn til det afghanske folket og deres behov. Med dette som utgangspunkt skisserte Harpviken opp fire sentrale spørsmål som må behandles før man kan stake ut en kurs for Afghanistan:

1. Hva er en fruktbar prosess for stabilisere landet?
2. Hva skal være rollen til det internasjonale samfunn?
3. Hvilken rolle skal det afghanske sivile samfunn ha?
4. Hva slags "smerteterskel" skal man ha for brudd på menneskerettigheter?

Blant deltakerne i salen var engasjementet stort, og flere viktige spørsmål ble luftet under seansen. Et sentralt diskusjonstema var hvordan man kunne vinne befolkningens tillit gjennom dialog. Er det riktig å starte i det små gjennom å jobbe i provinser og landsbyer, eller bør det internasjonale samfunnet først ha en dialog seg i mellom for å finne ut hva de egentlig "vil" med Afghanistan? Hvilken rolle spiller faktorer som religion og etnisitet? Hva vet vi egentlig om Taliban, og vil man legitimere terror og undertrykking gjennom å innlede politiske forhandlinger med en slik gruppe? Vil man gi de internasjonale styrker større legitimitet dersom de var ledet av FN? Og hva slags sammensetning ville i så fall en slik FN-styrke ha, og med hva slags mandat? Hva slags bilde av konflikten får vi egentlig gjennom vestlige medier? Blir vi gitt en dekkende beskrivelse av de politiske prosessene som faktisk foregår, eller fører den ensidige dekningen av krigs- og terrorhandlinger til at vi mister håpet?

Alt dette er store og vanskelige spørsmål. Dette var også hensikten med workshopen: å komme frem til konstruktive spørsmål gjennom refleksjon. Mot slutten av seansen oppsummerte Harpviken og  spurte om det kanskje var på tide å tenke utradisjonelt når det gjelder konflikten i Afghanistan. Kan det være en løsning å opprette en islamsk stat etter inspirasjon av f.eks Tyrkia og Indonesia? Vil det bli lettere å oppnå støtte i det afghanske folk dersom man klarer å etablere en sammensatt fredsbevegelse som involverer lokale aktører? Og sist men ikke minst, hvordan kan det internasjonale samfunnet gå fra å være en militærmakt til en fasilitator for en reell afghansk fredsbevegelse? Spørsmålene fra seansen vil bli tatt med videre i senterets arbeid.

Kanskje vil vi allerede til neste års seminar se et utkast til løsning?